Folkemusikk er egentlig “musikalsk folklore”. Folklore består selvfølgelig av historiene og kulturen til en bestemt gruppe mennesker. Gruppen kan være så spesiell som en familie, eller så bred som en nasjon (eller verden, hvis du virkelig vil bli esoterisk).

I vid forstand er folkemusikk enhver musikk som blir spilt og delt mellom mennesker. Selvfølgelig vil det omfatte all musikk, helt. Og siden mennesker er tilbøyelige til å organisere ting i grupper, er det fornuftig å begrense beskrivelsen litt.

Tradisjonelt vil en mer spesifikk definisjon være at folkemusikk har referert til sanger som har sittet fast og holdt seg relevante på tvers av generasjoner. Noen mennesker har bemerket at folkesanger er sangene vi alle kjenner (i det minste delvis). Dette er sanger der vi ikke nødvendigvis vet hvor de kom fra, eller når vi lærte dem.

Hvorfor ser vi på folkemusikk som akustisk?

Dette har sannsynligvis å gjøre med måten det har blitt markedsført siden midten av 1900-tallet. Innspilt musikk er en relativt ny ting. I omfanget av amerikansk folkemusikk ble innspilling en enkel og viktig måte å samle og dokumentere sangene urfolk til forskjellige samfunn rundt om i landet. Før det skjedde, for eksempel, var folk i Massachusetts ikke nødvendigvis kjent med Cajun-musikken til Louisiana bayou, og omvendt. Folklorister og musikkologer måtte reise ut og reise landet rundt, møte mennesker fra forskjellige samfunn og samle sangene de brukte i livet – enten disse sangene ble brukt til å fordrive tiden, for å lette stemningen mens de gjorde hardt arbeid, for underholdning eller for å dokumentere viktige hendelser i livet.

En av de mest innflytelsesrike samlingene av disse feltopptakene var Harry Smiths. Alan Lomax’s samling er et annet uttømmende bibliotek med amerikanske folkemusikkstiler og sanger.

Personene som var med på disse opptakene spilte akustiske instrumenter, ofte fordi det var det de hadde tilgjengelig. I noen tilfeller bodde de i områder uten konsekvent tilgang til elektrisitet. Kanskje de ikke hadde råd til elektriske instrumenter og utstyret som kreves for å forsterke dem. Instrumentene som var tilgjengelige for dem inkluderte noen ganger gitarer eller banjos, andre ganger var det skjeer, fløyter og andre funnet eller hjemmelagde folkeinstrumenter.

Ånden av disse feltopptakene og svært tidlige studioopptak påvirket folk som Bob Dylan og Johnny Cash, New Lost City Ramblers og andre som ble enormt innflytelsesrike i løpet av folkemusikkens og countrymusikk-vekkelsen på midten av århundret. Riktignok var det bare et tidsspørsmål før de unge musikerne – med mer tilgang og penger til råd til elektriske instrumenter – tok form til elektriske gitarer og forsterkere. Men en sterk fraksjon av folkesamfunnet forble som insisterte på at å holde seg tro mot tradisjonen med stilen betydde å spille på samme type instrumenter som sangene ble skrevet på.

Under folkeboomen på 50- og 60-tallet var profesjonelle folkemusikere så populære at musikkbransjen markedsførte tungt til «folkepublikummet». Og på et tidspunkt (hvilket punkt nøyaktig kunne fylle en hel bok), det som ble markedsført og populært kjent som “folkemusikk” og hvilken musikk “folket” faktisk spilte blant seg selv divergerte. På 1980-tallet betraktet musikken mye av publikum som «folky» for det meste består av solosangere og låtskrivere som skrev originale ord og melodier på den akustiske gitaren. Noen av disse menneskene (Paul Simon, Suzanne Vega) var tydelig påvirket av tradisjonell folkemusikk; andre (for eksempel James Taylor) var mer sannsynlige poplåtskrivere som brukte akustiske instrumenter for å lage formelt (svært salgbar) akustisk popmusikk.

Hva gjør folkemusikk forskjellig fra akustisk pop?

Wikipedia har definert popmusikk som «kommersielt innspilt musikk, ofte rettet mot et ungdomsmarked, vanligvis bestående av relativt korte, enkle sanger som bruker teknologiske nyvinninger til å produsere nye variasjoner på eksisterende temaer».

Tatt veldig løst, bortsett fra det målrettede ungdomspublikummet, er dette ikke langt fra hvordan vi definerer folkemusikk. Men i praksis er den største forskjellen mellom folkemusikk og popmusikk at popmusikk er rettet mot utøvere som spiller for et publikum. Det er lik forskjellen på at noen holder en tale, og at noen har en samtale. Talemakeren ville være popsangeren; samtalepartneren, folkefolket.

Dette er ikke å si at popmusikk er kulturelt irrelevant eller blottet for noen intellektuell eller kreativ verdi. Tvert imot, å se på popmusikkens historie er en like respektabel måte å følge historien om amerikansk kultur og tanke. Det er ganske enkelt et eget skjema. Der folkemusikk er et folks musikalske stemme, er popmusikk deres refleksjon i speilet. …